Noe i oss vokser, selv mellom sorgenes betong

Om å finne hjem i kroppen og barnet som fortsatt lever i oss.

Jeg har oppdaget at selv når livet føles tungt,

er det noe i oss som ikke gir opp.

Noe som vokser stille, selv under trykket av det som tynger...

"Jeg er min egen grunn".

Mister jeg den, lukker jeg meg.

Beholder jeg den, åpner jeg meg.

Så lenge trodde jeg at trygghet betydde kontroll.
Å holde meg selv sammen, styre hvert øyeblikk.
Men jo hardere jeg holdt fast, desto lenger drev jeg bort fra selve livet. Vekk fra meg selv.

Kontroll var en slags falsk mur.
Forankring er en rot.
Når jeg vender tilbake til min egen grunn,
trenger jeg ikke lenger å gripe fatt i alt.
Livet beveger seg gjennom meg.
Jeg smelter sammen med det...

Når jeg vender tilbake til min egen grunn,
kjenner jeg det i hele meg.

Dette er ikke kontroll.
Det er tilhørighet.

Den samme tilhørigheten vi bar som barn,
da verden fortsatt levde i kroppen vår.

Frykt gjør oss harde, i kjeve, mage, bryst.
Kjærlighet gjør oss myke, i vår pust, skuldre & hjerte.

Og likevel,
noe i oss vokser frem,
selv mellom sorgenes tunge betong.

Vårt barnlige selv er vår dypeste grunn.

Det er ikke noe vi vokser fra,
men grunnen vi vender tilbake til,
igjen og igjen,
for å reise oss..

Elene