Når rommet føles fullt, men jeg føler meg tom
Jeg har kjent på den stillheten som kan oppstå midt i et rom fullt av mennesker.
Latteren, stemmen, lydene, alt er der.
Men inne i meg er det stille.
Som om jeg står utenfor, selv når jeg er midt i.
Det er rart hvordan man kan være omgitt av andre, og likevel kjenne den dype ensomheten.
Den som ikke handler om hvem som er rundt deg, men om avstanden til deg selv.
Jeg ser det overalt, hvordan vi prøver å fylle tomrommet med alt mulig:
arbeid, samtaler, planer, til og med kjærlighet.
Men det vi egentlig lengter etter, er å komme hjem til den delen av oss vi forlot.
Det er ikke et lett sted å være.
Å møte stillheten i seg selv kan føles som å møte et ekko av alt man ikke har villet kjenne.
Men under den tomheten finnes noe ekte.
Et sted som venter på kontakt.
For meg har det vært en ekstremt frigjørende prosess,
en dyp erkjennelse å ikke forbigå meg selv.
Å ikke løpe etter trøst utenfor,
men bli værende i det som er ubehagelig.
Der begynner forbindelsen igjen.
Ikke fra andre, men fra innsiden.
Dette er også reisen jeg går sammen med dem jeg møter i terapirommet,
å finne veien hjem til seg selv, der
forbindelsen alltid begynner.
Elene