Det vi aldri sa

Kroppen husker det vi lærte å tie om. 

Noen netter våkner jeg med en verk i brystet.
Ikke fordi noe er galt,  men fordi noe er sant.

Det er som om kroppen min bærer en gammel sorg jeg aldri har fått snakke om.
Noe jeg ikke engang visste var mitt.
Men det er der.
Klokka tre om natta.

Og jeg kjenner at - Denne verken er ikke bare min.

Den kommer fra lenger bak.
Fra kvinner før meg.
Fra det som aldri ble sagt.

Det vi aldri sa, den stille smerten vi arvet.

For sårheten som har levd i generasjoner, for den tause lengselen vi bærer med oss. For det usnakka som aldri ble møtt og fortsatt lever i oss.

Det finnes en linje av kvinner bak meg.
Kvinner som lærte å være stille.
Som overlevde ved å skjule det som føltes for mye.
Som bar barn, familier, generasjoner og aldri fikk spørre seg selv: Hva trenger jeg?

Vi arvet ikke bare øyne og hender.
Vi arvet tausheten. Lengselen.
Vi arvet verken.
Og vi lærte å bære videre, med et smil.

Men kroppen husker det sinnet vi ikke fikk vise.
Den husker tårene vi svelget.
Den husker den lille jenta i oss som ikke ble møtt, fordi moren hennes heller ikke ble det.

Så nei,
jeg tror ikke det er meningen at vi skal "heale oss ut av alt."
Jeg tror det er meningen at vi skal bli.
Bli i kroppen.
Bli i uroen.
Bli i det som skjelver,  uten å flykte fra det.

Det finnes så mange fluktveier.
Vi kan dem instinktivt.
Vi har overlevd gjennom å flykte fra oss selv.

Men heling skjer ikke i flukten.
Den skjer i øyeblikket vi blir.
Når vi tør å møte det vi lenge har gått utenom.
Når vi velger å ikke forlate oss selv mer.

Sett deg ned.
Legg hånden på kroppen.
Ikke spør hva det betyr. Bare lytt.
Kjenn på den intense verken.

Kanskje stemmen din venter der.
Kanskje det ikke er et sammenbrudd.
Kanskje det er et gjennombrudd.
Et sted der du kanskje endelig slutter å forlate deg selv.

"Kroppen min visste lenge før jeg gjorde det. Nå lytter jeg."

 🖤 Elene