Når stemmen endelig får slippe til

Ikke alt som ser ut som hjelp, er heling. Den virkelige helingen kommer ikke av å bli fortalt hvem vi er, og begynner heller ikke i andres sannheter, men i å huske oss selv.

Vi lever i en verden full av konsepter, metoder, rammer og mange av dem kan være gode støttepunkter.
Men jeg har sett, både i meg selv og i andre, at vi lett griper etter andres sannheter
før vi har rukket å høre vår egen stemme.

Da jeg trodde jeg helte, bar jeg egentlig bare flere lag av andres ord og konsepter.
Min egen stemme var stille. Jeg hadde ennå ikke møtt den.

Noen ganger er det vi trenger aller mest ikke en ramme, en merkelapp eller en løsning,
men nærvær. Romslighet. Nysgjerrighet.

Den virkelige helingen begynte først
da jeg lot stemmen min komme frem
rå, øm, skjelvende... og kjente at den ble tatt imot som min.
Ikke korrigert. Ikke formet av noe som måtte passe inn i en forståelse.
Bare mottatt.

Derfra vokste stemmen.
Den ble sterkere, tydeligere, sannere.
Og jeg oppdaget en ny frihet:
å ta vare på meg selv først.
Ikke som egoisme, men som rå sannhet.

For jeg vet nå: uten vår egen stemme er helingen ufullstendig.
Med den blir livet ekte, levende og tilhørende.

Så jeg vil spørre deg om du leser dette,
Hvilken stemme i deg venter fortsatt på å bli hørt?

Elene