Å våge å ta plass

Hvor mye har du båret inne i deg, som aldri fikk rom til å uttrykke?
Ord du aldri sa. Følelser du aldri lot slippe frem.
Lengsler som ble liggende stille, som en uro i kroppen.

Som barn visste vi.
Vi tok plass uten å tenke.
Latteren var fri, tårene rant, stemmen sang.

Så lærte vi noe annet.
At vi var for mye.
At vi måtte skjule, temme, tie, å holde oss selv igjen..
Og sakte begynte vi å tro på et bilde av oss selv som ikke var sant.

Vi ble hun som måtte være sterk.
Hun som måtte please.
Hun som aldri måtte forstyrre.

Men alt dette er ikke oss.
Det er lag vi tok på oss for å overleve.
Det er gamle masker kroppen vår lengter etter å legge ned.

Å våge å ta plass nå
er å lytte dypere.
Å kjenne: jeg er ikke det jeg trodde.
Jeg er mer enn rollene. Mer enn historiene.

Jeg er det som lever under alt sammen.
Pusten som vil utvide seg.
Stemmen som vil hjem.
Kroppen som lengter etter å få være fri.

Kanskje er det der selvfølelsen vokser,
ikke i å bli mer,
men i å slippe det vi aldri var.

Et nei som blir ærlig.
Et ja som føles sant.

Når vi våger å vise oss, akkurat som vi er, kan vi kjenne at det finnes rom for oss.
At noen ser oss. At livet selv ser oss.

Og kanskje er det akkurat da vi begynner å se oss selv,
med de øynene vi alltid har lengtet etter.

Elene 

🧡